Liv etter døden

Nå sitter jeg i drosjen fra bassenget tilbake til gjestehuset, og nå skjer det igjen. På radioen spiller de sanger fra da jeg var mindre. Enda mindre enn nå altså. Backstreet Boys, The Beatles og Celine Dion med den der Titanic-sangen. De klarer på en eller annen måte å lokke frem alle barndomsminnene mine fra barneskolen. Klassefester, dans i gymsalen i langfri, nøtt eller sannhet og hemmelighetene som alle sammen egentlig visste om. Jeg liker meg godt bak i den taxien. Drømmer meg litt bort for et øyeblikk. Jeg sitter så langt bak i drosjen som mulig å stirrer rett fram på drosjesjåførens sinnsyke kjøring som om det skulle vært en film eller noe. Tenker ikke på at han allerde etter sju minutter nesten har kræsjet tre ganger og at han kun takket være flaks ikke kjørte over de fem personenen som sprang livredde over gata. Det er liksom så langt unna nå, der jeg halveis sitter å tenker på forelskelser og gamle bestekompisser som jeg har mista kontakten med. Det slo meg. Når sangene blir gamle og til slutt dør ut i vesten, så kommer de hit ned og får et nytt liv. Ett liv etter døden med andre ord. Stilig.

Sammensvergelser og drammatikk i Mali

Det finns mange skumle menn i verdenshistorien. Sadam Hussein, Osama bin Laden, Djengis Khan, Tande P, Mao Zedong, ja, lista tar aldri slutt. Forresten, hvorfor finns det ingen skumle damer? Den eneste skumle dama jeg vet om var ei jeg jobba hos for lenge siden. Hun var skummel hun! Men jeg tror ikke det står om henne i historiebøkene..

Men greia mi var, at uansett hva disse skumle mennene har gjort. Uansett hvor mange kriger de har ført, hvor mye blod de har spilt, hvor mye ondskap de har tilført stakkarslig, uskyldige mennesker, så kommer ingen i nærheten av det som skjer i Mali. Og det som er verst, er at dette har foregått i mange århundre. Og ingen griper inn! Myndighetene står bare å ser på fra sidelinja, og bryr seg mer eller mindre ingenting om det. Media belyser ikke skyggesiden av Mali, slik at Europeere flest har aldri hørt om dette. Verdenssamfunnet har rett og slett snudd ryggen til et av verdens største skandaler. Denne konspirasjonen, sammensvergelsen av verste slag er at selv om Mali er et av verdens varmeste land, så er det umulig å få tak i is her nede!

Det er helt sykt spør du meg. 40 varmegrader og ikke en ispinne på mils omkrets! Hvilket sykt menneske har bestemt dette?! Av alle gleder i livet, er is kanskje den største, men likevel har man ikke mulighet til å få is her. Det er helt forferdelig!

Vaniljestang, lollipop, kroneis, båtis og, for Guds skyld, sandwich! Dette er kun fremmedord for Ola Malimann. Stakkars mennesker. Uten overdrivelse, det beste som finns i solsteiken er en iskald sandwich! Og tenk på disse menneskene. Ja, disse menneskene som lever, spiser, jobber, prater og føder(?) i solsteiken. De gjør alt i solsteiken. Men likevel.. ingen is å få. Ja, sannelig, sannlig sier jeg dere det finns urettferdighet her i verden.

Jeg har ennå ikke kommet så langt i min etterforskning av saken, men tro mine ord, så langt har vi kun sett toppen av isfjellet. Eller heter det isberget? Eller isbreen? Jeg husker ærlig talt ikke. Men dere skjønner poenget.

-Håvard Tveit

PS: Jeg tar gjerne imot tips i saken.

PPS: Hvis du syntes dette innlegget var usakelig, så vil jeg bare si ifra om at jeg egentlig bare følte det var på tide å skrive et innlegg. Og siden det ikke skjer så fryktelig mye her for tiden, så ble konspirasjonsteorien min om iskremen det mest interessante.

Tur til Dogonland

Dette innlegget er egentlig ganske gammelt. Egentlig ikke. Jeg skrev det jo idag, men jeg burde kanskje skrevet det for en stund siden. For jeg var nemlig i Dogonland fra 28. til 30. desember.

Dogonland? sier du. Jeg skjønner godt hva du mener. Jeg hadde heller aldri hørt om det før jeg kom hit. Det er plassen hvor Dogonfolket bor. Dogonfolket? sier du. Jeg hadde heller ikke hørt om dem før jeg kom hit. Det er folket som bor i Dogonland. Dogonland? sier du. Jeg skjønner godt hva du mener. Jeg hadde heller aldri.. Ja, du skjønner hvordan dette vil fortsette, så jeg bare stopper med en gang.

En times kjøring utenfor Sévaré, hvor jeg bor, ligger en det en del små fjellandsbyer som heter Dogonland. Hver landsby har hvert sitt navn, men alle sammen tilhører det som kalles Dogonland. Og i Dogonland bor så klart Dogonfolket. Og Dogonfolket i Dogonland snakker selvfølgelig.. Ja, du gjettet nesten riktig. De snakker ikke Dogonspråket, men de snakker Dogon. Og Dogonfolket, de som bor i Dogonland og snakker Dogon altså, de har skikkelig stilig Dogonklær. Og her ser du Dogonguiden vår i Dogonklær ..i Dogonland.

Som du da skjønner, når vi har en Dogonguide i Dogonklær i Dogonland som heldigvis ikke bare snakker Dogon, så fortalte han oss veldig mye om Dogonfolket og alt slikt. Men for å være ærlig, så har jeg ikke fått med meg noen ting av det han sa. Desverre. Jeg skal prøve å skrive så mye jeg kan om de bildene jeg har tatt, og som regel så får jeg jo til å skrive ganske mye, selv om jeg ikke skriver om noen ting i hele tatt, så dette skal gå bra.

Her er vi på vei inn i Dogonland over en bru. Ved elvekanten dyrket de veldig mye korn. For alle trønderske bønder som ser her og som har tenkt å spørre meg hvilket korn de dyrket her, så må jeg beklage å si at jeg har ingen aning..

Når vi var der så tror vi at det kanskje var en maskefestival. Jeg vet ikke om dette har noe med maskefestivalen, eller om det kun er noen unger med masker. Stilig var det jo iallefall!

Etter å ha punktert etter bortimot fem minutters kjøring, så måtte vi stoppe selvfølgelig. Og da kom det en haug med sauer og geiter gående bortover. Jeg hadde et lite "nesten-tilbake-i-Trøndelag-øyeblikk" en liten stund der.

Noen tøffe barn vi traff på i Sanga, en av de større Dogonlandsbyene. Hun ene ser ihvertfall skikkelig tøff ut.

Like utenfor Sanga midt oppi fjellene fikk vi plutselig øye på et stort hotell eller noe sånn. Det må være helt sinnsykt utsikt! Bare sånn by the way, like utenfor fjellene der, går det rett ned cirka 100 meter.

Dette tror jeg er et typisk Dogonhus. Selv om dette var litt vel lite, så de bor sikkert ikke inne dette, men noe i denne stilen var det fleste husene i Dogonland.

Gode, gamle esel og kjerre vs. nymotens bil. Hva funker best i Dogonland? Jeg tror bildet taler for seg selv. Og om ikke, så ser eslene ut som om de er i toppform, mens bilen ser vel heller litt ødelagt ut.

Den eneste kua i Dogonland. Ei hellig ku. De kaller den for Djombakiji. Dogonfolket tror at den har levd i over tusen år, og at den en gang kom flyvende opp fra havet og landet der den står nå. Akkurat slik som sjøløva utenfor biblioteket i Stjørdal.

Her er ei lita elv vi måtte passere for å komme til neste landsby.

Utsikten fra et av Dogonfjellene på bakkenivå. Bare for fargenes skyld.

Et dogonhus i solsteken.

Her er ei jente som fulgte etter oss et godt stykke og spurt "Cadeau? Cadeau?". Som visstnok betyr "gave". Jeg hadde ikke noe å gi henne, men hun var visst glad i å bli tatt bilde av.

Her er en av Dogonfolkets trubadurer. Neida, jeg bare tulla. Det er faktisk meg. Helt seriøst altså.

Her ved foten av fjellet stod det ei geit i en sinnsyk stiling. Jeg har ingen aning hva det er den prøver på. Men det er ingen tvil om at denne geita fortjener bildet sitt på en eller annen tullings blogg.

Jeg er veldig glad i skilt forresten. Eller, "glad i" blir vel kanskje litt feil. Men, jeg synes iallefall skilt er veldig stilig. For eksempel dette:


Oi, jeg holdt nesten på å glemme det, men det der med den hellig kua som kom flyvende fra havet, det var bare tull. Jeg bare syntes bildet var litt stilig:)

-Dogonhilsen fra DogonHåvard